Det er ingen som
må inngå aksjonæravtale. Aksjeloven regulerer det meste som gjelder driften av et aksjeselskap, blant annet hvordan og hvor ofte styremøter skal avholdes, hvilke beslutninger som må tas av generalforsamlingen, hvilke flertallskrav som gjelder for ulike typer beslutninger, hva som skal til for at selskapet kan utbetale utbytte til aksjonærene og fremgangsmåte for overdragelse av aksjer og avklaring av forkjøpsrett (som både er ulogisk og vanskelig tilgjengelig).
Vår erfaring er imidlertid at reglene ikke alltid passer så godt, og at det i mange tilfeller kan være både fornuftig og nødvendig å løse ting annerledes enn lovens hovedregler. Mange av bestemmelsene og standardløsningene i aksjeloven kan nemlig fravikes i vedtektene, eller ved at aksjonærene avtaler spesifikke løsninger i en aksjonæravtale.
Vi har tidligere skrevet om hvilke forhold som reguleres i en typisk
aksjonæravtale og problemer som kan oppstå i tilfeller hvor aksjer skal overdras til «virkelig verdi» når en aksjonær utøver
forkjøpsrett.
Denne gangen viser vi noen helt konkrete eksempler på situasjoner som kan oppstå hvor aksjonærene kunne ha vært bedre stilt dersom de hadde avtalt andre løsninger i en aksjonæravtale enn aksjelovens utgangspunkt.
1. To aksjonærer er uenige om absolutt alt («deadlock»)
Anders og Bjørn eier 50/50 i et rørleggerfirma i Fredrikstad, og sitter begge i styret. De har begynt å krangle mer og mer, og er uenige om alt fra om de skal ansette en lærling til om de skal investere i ny varebil. De er også uenige i mer grunnleggende ting som om selskapet skal utbetale utbytte, og om det skal gjøres større investeringer som vil kreve at aksjonærene skyter inn kapital i selskapet. Ingen av dem har flertall. Generalforsamlingen er handlingslammet, og ingen beslutninger blir tatt med nødvendig flertall. Anders og Bjørn har til og med vært så opptatt av at ingen av dem skal ha mer kontroll enn den andre, at de har sørget for å vedtektsfeste at styrelederen ikke skal ha dobbeltstemme ved stemmelikhet i styremøtene, så heller ikke her blir det fattet beslutninger.
Problemet med aksjelovens løsning: Aksjeloven krever alminnelig flertall for ordinære beslutninger. Ved 50/50-eierskap gir loven ingen mekanisme for å bryte en fastlåst situasjon. Resultatet kan bli årevis med stillstand – til skade for alle aksjonærer og for selskapet selv.
Hva en aksjonæravtale kunne ha løst: Anders og Bjørn kunne ha inngått en aksjonæravtale som regulerte hva som skal til for at utbytte skal utbetales, og kanskje også i hvilke tilfeller aksjonærene var forpliktet til å skyte inn ny kapital. De kunne også ha avtalt en «deadlock-mekanisme», dvs. en løsning på alvorlige situasjoner hvor ingen har flertall og det ikke blir fattet beslutninger i selskapet. En slik mekanisme vil ofte innebære at det er avtalt en meklingsprosess, eller vekslende beslutningsrett innenfor definerte områder. Dersom ingen løsning er i sikte, kan partene etter en eskalering også avtale en såkalt «russisk roulette»-klausul der én part fastsetter en pris på aksjene og den andre velger om han vil kjøpe eller selge til den prisen. Enkelt, forutsigbart og rettferdig – og i mange situasjoner også konfliktforebyggende.
2. En aksjonær vil ut, men er fanget
Kari er én av tre eiere i et arkitektfirma i Moss. Hun nærmer seg pensjonsalder og ønsker å selge sin tredjedel og trappe ned. De to andre eierne vil ikke kjøpe aksjene til Kari, og ingen utenforstående er interessert i å kjøpe seg inn i et lite selskap uten å få kontroll.
Problemet med aksjelovens løsning: Aksjeloven gir aksjonærer svært begrenset rett til å kreve aksjene innløst fra selskapet, og bare i tilfeller hvor det har oppstått et svært alvorlig motsetningsforhold mellom aksjonærene. Forkjøpsretten i aksjeloven gir de øvrige aksjonærene en
rett til å kjøpe, men bare dersom Kari allerede har funnet en kjøper, og de andre aksjonærene har ellers ingen generell
plikt til å kjøpe aksjene. Kari kan bli sittende som ufrivillig aksjonær i mange år, uten reell mulighet til å realisere verdiene hun har vært med å bygge opp.
Hva en aksjonæravtale kunne ha løst: En såkalt put-opsjon kan gi hver aksjonær rett til å kreve aksjene sine kjøpt ut av de øvrige eierne, enten ved en bestemt alder, etter et visst antall år, eller ved andre bestemte anledninger. Avtalen kan også fastsette en klar og forutsigbar prismekanisme, for eksempel basert på siste godkjente årsregnskap. Da vet alle hva de har å forholde seg til.
3. Arvinger ender opp som forretningspartnere
Tre håndverkere eier et malerfirma i Sarpsborg. Den ene av dem dør plutselig. Hans enke og to tenåringsbarn arver aksjene hans. De to gjenværende eierne blir plutselig sameiere av firmaet med arvinger de aldri valgte som forretningspartnere, og som heller ikke har noen forutsetning for å delta i driften.
Problemet med aksjelovens løsning: Aksjer går i utgangspunktet i arv. Aksjeloven gir riktignok selskapet en viss adgang til å nekte samtykke til arvingen som ny aksjonær, men da utløses krav om innløsning av aksjene til «virkelig verdi». Dette kan skape en akutt likviditetskrise for selskapet på et allerede vanskelig tidspunkt, og beregningen av hva som utgjør virkelig verdi kan også by på omfattende vurderinger og tvister.
Hva en aksjonæravtale kunne løst: Partene kan på forhånd avtale at aksjer ved dødsfall skal innløses av de øvrige aksjonærene, til en sum som fastsettes etter en prismekanisme på samme måte som i forrige eksempel. Dette kunne bidratt til en ryddig og forutsigbar overgang uten krise, og uten konflikter med avdødes familie.
4. En aksjonær går lei og starter et konkurrerende firma
Per er én av fire eiere i et VVS-firma i Halden. Han misliker retningen selskapet tar, «melder seg ut» siden han ikke jobber i selskapet til daglig. Han starter i stedet et konkurrerende rørleggerfirma i samme by, men uten å selge aksjene. Han tar med seg kundekontakter, leverandørrelasjoner og all den bransjekunnskapen som han har opparbeidet gjennom ti år i selskapet til sitt nye selskap.
Problemet med aksjelovens løsning: Aksjeloven inneholder ingen regler om konkurranseforbud mellom aksjonærer. En aksjonær som ikke er ansatt i selskapet, er heller ikke bundet av eventuelle konkurranseklausuler i arbeidsavtalene. Det finnes riktignok regler andre steder i lovverket som selskapet kan bruke til å stanse Per dersom han bryter klare handlingsnormer, men disse gir ikke noen enkel beskyttelse mot at Per kan begynne å konkurrere mot det selskapet han selv er aksjonær i.
Hva en aksjonæravtale kunne ha løst: En aksjonæravtale med en tydelig konkurranseklausul og et forbud mot å kontakte selskapets kunder (
non-solicit) så lenge man er aksjonær i selskapet og i en angitt periode etter uttreden, gir kombinert med en konvensjonalbot ved overtredelse av slike forbud et effektivt og håndhevbart vern. Uten slike avtalebestemmelser er de andre aksjonærene henvist til å støtte seg på skjønnsmessige og usikre kriterier i bl.a. markedsføringsloven, som normalt bare vil være aktuelle dersom Per bryter «god forretningsskikk» eller f.eks. beviselig har stukket av med forretningshemmeligheter.
5. Ulik vilje til å skyte inn kapital i krisetider
Et snekkerfirma i Råde går inn i en tøff periode. Styret ønsker at aksjonærene skyter inn lån eller ny egenkapital for å sikre likviditeten. To av tre eiere stiller opp. Den tredje, som eier 40 prosent av aksjene, nekter å bidra, og nekter også å stemme for en kapitalforhøyelse siden han synes dette virker unødvendig. Kapitalforhøyelsen lar seg derfor ikke gjennomføre slik partene ønsker, og selskapet havner i en unødvendig krise.
Problemet med aksjelovens løsning: Aksjeloven gir ingen aksjonær plikt til å tilføre selskapet kapital, verken i form av lån eller ny kapital, utover det opprinnelige aksjeinnskuddet. Kapitalforhøyelse krever vedtak med to tredjedels flertall, og den uvillige aksjonæren kan i dette tilfellet blokkere enhver kapitalforhøyelse.
Hva en aksjonæravtale kunne ha løst: Aksjonærene kunne på forhånd ha avtalt en finansieringsplikt, for eksempel at hver aksjonær plikter å skyte inn kapital eller yte et aksjonærlån i forhold til sin eierandel dersom styret fastslår at selskapet har et nærmere definert kapitalbehov. Alternativt kan avtalen bestemme at en aksjonær som ikke ønsker å delta i en kapitalforhøyelse, fremdeles forplikter seg til å stemme for, men uten å tegne aksjer selv og dermed også aksepterer at eierandelen hans utvannes.
***
Felles for disse eksemplene er at det er fullt mulig å forebygge ulike former for senere uenighet mellom aksjonærene i en aksjonæravtale. Dersom man velger å inngå en aksjonæravtale, er det imidlertid viktig at denne tilpasses både aksjonærenes ønsker og den strategien man har sett for seg for selskapet, for med lite gjennomtenkte løsninger kan man fort ende opp med enda verre utfall.
«Det finnes ingen standardmal for en aksjonæravtale som passer for alle selskaper, men det finnes mange gode tilpasninger som kan gjøres dersom aksjonærene vet hva de ønsker å regulere».
